Etter å ha intervjuet den tyske maleren, Daniel Richter i forbindelse med åpningen av hans retrospektive utstilling på Louisiana Museum of Modern Art i september, ble jeg inspirert til å skrive en tekst om trykk versus originaler.
I intervjuet var Richter spesielt opptatt av maleriets stadig viktigere rolle. Han sa at med maleriet, og med det å male, så bearbeider man ens tanker om verden på en helt annen måte enn om man tar et fotografi. For meg virket det som om Richter så på fotografiet som et medium med lavere status enn maleriet. I Richters utstillingen var det nesten som om maleriet krevde sin revansj i en visuell kultur som i dag er i stor grad digital.
En av de som kan mest om dette i Bergen er daglig leder på Galleri s.e, Kenneth G. Wikdahl. Galleri s.e er Bergens største kommersielle galleri for samtidskunst og har lang erfaring med kjøp og salg av originaler. En av de som har kjøpt mest originaler i Bergen er kunstsamler, Knut Jøsok.
Takk til begge som stilte til intervju.
Fra pressekonferansen på Louisiana: Daniel Richter presenterer ett av verkene sine.
Hva tenker dere om markedet for originale verk i Norge i dag?
Knut: Markedet er svært variert geografisk. I Oslo er det et større kunstmiljø, spesielt hva gjelder samlere og kommersielle gallerier, noe som fører til økt kunstsalg. Det er rett og slett større konkurranse galleriene imellom. Og bedrifter og samlere profilerer kunstsamlingene sin i større grad enn samlere ellers i Norge. Jeg har faktisk noen ganger lekt med tanken om å flytte til Oslo rett og slett for å få mer kunst i hverdagen. Som om jeg ikke har nok!
Nordmenn er på topp i verden av dem som kjøper trykk. Hvorfor?
Kenneth: Norge har alltid hatt liten tradisjon for å kjøpe kunst, noe som nok har gjort at norske kunstnere har laget mer trykk enn sine kollegaer i andre deler av verden, og basert sin hovedinntekt på salg av trykk.
Hva er fordelene og ulempene ved å trykke opp kunsten?
Kenneth: Fordelen er at kunsten når ut til massene og at kunstneren får god eksponering blant vanlige folk. Bare se på den økende interessen for trykk av gatekunstnere. Den samme interessen for trykk fant du også tidligere i Norge. For å nevne noen som er kjent for sine trykk: Odd Nerdrum, Franz Widerberg, Per Kleiva, og sist men ikke minst, Edvard Munch, som etterlot seg over 25.000 grafiske arbeider. Du kan kjøpe et trykk av Warhol eller Munch fra 100.000 kroner og oppover, noe mange kan ta seg råd til.
Ulempen ved å trykke opp kunsten er forfalskninger og uautoriserte opplag, som er vanskelig å oppdage. Masseproduksjon gjør også kunsten billig og lettvint. Kunstnere som ser at de tjener mer på å trykke store opplag enn de gjør på å produsere originalverk kommer gjerne i en posisjon der det handler mer om pengene enn om kunsten.
Hva er fordelene ved å eie en original i stedet for et trykk?
Knut: Når man har en original så har man jo noe unikt, noe man lett får et nært forhold til. Potensialet for verdiøkning er også betydelig større, hvis det er en drivkraft.
Knut, du har en stor samling av originale verk. Kan du fortelle om hvordan samlingen startet?
Knut: Jeg begynte selv å samle på trykk lenge før jeg tok skrittet fullt ut og begynte på samlingen jeg har i dag. I vel femogtyve år var jeg lidenskapelig opptatt av trykk og kjøpte hele samlinger av arbeid fra kunstnere som Salvador Dali, Pablo Picasso, Vassilij Kandinsky, i tillegg til de fleste kjente norske grafikerne fra sekstitallet og oppover. Litt før tusenårsskiftet hadde jeg nærmere tusen trykk i samlingen. Da fikk jeg et behov for å finne noe nytt.
Etter en vellykket Dali-utstilling ble store deler av samlingen etterhvert solgt og jeg kunne konsentrere meg om maleri, foto, skulptur og video. Dette åpnet nye dører og ga meg ny energi. Jeg har de siste seksten årene hatt mye større glede av å samle original samtidskunst, da det sosiale aspektet er større. Det å gå i gallerier og bli kjent med likesinnede, besøke kunstnere i deres studio, oppsøke kunstmesser er for meg mer givende.
Har du noen favoritter i samlingen?
Knut: I min samling vil jeg trekke frem tre verk; «Give It A Name» av Ed Moses, «Captain Awesome» av Nicole Eisenman og «Remarx on Murder for $622» av Thomas Kvam (avbildet nederst i teksten).
Sistnevntes verk er en samling selvmordsbrev skrevet av seriemorderen John E. Robertson som drepte flere kvinner under kallenavnet «The Slavemaster». Disse brevene ble skrevet i fengselet og sendt til hans familie og senere dukket disse brevene opp på svartebørsen på internett hvor kunstneren selv kjøpte de for den nette sum av 622 amerikanske dollar. Sammen med disse brevene finner du også et originalt flyfoto fra andre verdenskrig som er signert av piloten som førte flyet over Hiroshima når bomben ble sluppet. Med dette arbeidet setter han spørsmålstegn ved vår fascinasjon for seriemordere og hvor grensen går mellom legitimt massedrap og rovmord.
Er det noe original kunst som dere har i sikte, og som dere gjerne vil kjøpe?
Knut: Jeg har alltid ønsket meg et maleri av Basquiat, men det er nok uoppnåelig. Det er også noen kunstnere i min samling jeg gjerne vil kjøpe mer av, som Eisenman, som må sies å være en av mine favorittmalere i dag.
Kenneth: Hvis jeg skulle anbefale noe akkurat nå, så må det bli malerier av den nitti år gamle kunstlegenden, Ed Moses fra LA. Vi ser at interessen for hans arbeider øker og at noen av de største kunstgalleriene i USA og England nå tar han inn i varmen. Prisene hans er fortsatt på vei oppover og utviklingen på auksjonsmarkedet går også i riktig retning. Han er en ekstremt vital og «klarsynt» kunstner som i en alder av nitti bare lager bedre og bedre arbeider syntes jeg. Moses er også innkjøpt av en lang rekke museer og var en av de første amerikanske kunstneren i sin generasjon som fikk internasjonal oppmerksomhet, etter Richard Diebenkorn, Sam Francis og John McLaughlin.
Når jeg og min bestefar diskuterer kunst, konkluderer han alltid med at kunstnere kun blir berømte etter at de er gått i graven, og at prisene følgelig skyter i været. Og med det grunnlaget Ed Moses har lagt gjennom snart sytti år som «kunst-sjaman» tror jeg at markedskreftene kommer til å gjøre alt for å styrke hans legendestatus og stimulere til verdiøkning. Det er ikke så mange av gamlekara igjen å ta av for å si det sånn… og gribbene sitter på jungeltelegrafledningen og venter på det uungåelige!
Silje Sigurdsen er utdannet kunsthistoriker og var skribent for Kunstveggen.no i perioden 2015-2016.
Ed Moses – «Give It A Name» 2007, akryl på lerret, 183 x 152 cm.
Nicole Eisenman – «Captain Awesome» 2006, akryl på lerret, 150 x 102 cm.
Thomas Kvam – “Remarx on Murder for 622$” (2014), collage, 1025 x 1025 cm. John E. Robertsons autentiske selvmordsbrev til familien.
