DOLK / Galleri s.e

Rip On 23.05 – 15.06.16

Tidligere i år skrev jeg om hvordan stensilkunst solgt i kommersielle kunstgallerier har nådd sitt høydepunkt. Her foreslo jeg, at gatekunsten bør gå opp i en helt ny form og med et helt nytt uttrykk, hvis den ønkser å fortsette som en seriøs kunstbevegelse. Nemlig å gi stensilen en pause, kanskje til og med gi den opp fullstendig. Fordi slik jeg ser det, er det fortsatt mye potensiale innenfor gatekunst som en kunstbevegelse, men bare hvis den tørr å bevege seg litt vekk fra det den er i dag. Med andre ord, den estetiske vandalismen trenger en gjenfødsel. Med DOLK sin utstilling, Rip On / Rip Off på Galleri s.e får vi en smakebit av hvordan en potensiell gjenfødsel kan se ut, og jeg må ærlig innrømme, det er spennende å være vitne til.

Timing

Etter flere uker med fulldekkede vinduer av gråpapir, avduker nå Galleri s.e det mange har ventet i spenning på å se. Interessen rundt DOLK er stor, og den har stadig økt siden han staret med gatekunst i 2003. Da handlet det om graffiti og om å holde det ekte på gaten. Stor suksess ble etterfulgt av en enda større suksess, hvor han i 2007 startet å trykke opp flere av hans kjente motiver som silketrykk solgt i kommersielle kunstgallerier og på nett. Det som skiller DOLK fra de andre tusenvis av graffitikunstnere rundt om i verden syntes å ligge i hans sterke arbeidsmoral, hvor han overhodet ikke går på komprimi med kvaliteten. Det har også være lite markedsføring, i forhold til hva det kunne ha vært, hvor det ser ut til at han lar verkene tale for seg selv. Han ledet derfor bevegelsen med gatekunst solgt som trykk, hvor han nå, 9 år senere ser ut til å ta kunstbevegelsen Estetisk vandalisme til enda et nytt nivå. Hva kan jeg si? DOLK syntes å forstår verdien av god timing fullt ut.

 En utfordring

Det første som slår meg når jeg går inn i galleriet, er hvordan utstillingen avslører en mer uredd kunstner. Ironisk nok, med tanke på at dette er en kar som allerede i flere år har brutt flere regler enn det følges. Det jeg mener med dette, er hvordan han har vokst i sitt arbeid, blitt mer dristig, mer hardtarbeidende, og med bruk av større verktøy. Men enda mer viktig, så avslører utstillingen også en kunstner som ikke er redd for å teste sine egne (og våre) grenser, hvor han med Rip On / Rip Off velger å gå i en helt ny retning; Fra betongvegger og spraybokser, og mellomstore silketrykk, til det vi ser i dag: store og kostbare aluminiumsplater (over 2m x 2m), som er blitt bøyd til å immitere det klassiske lerret, for deretter å bli overflatebehandlet med en blank sort aluminiumslakk. Prikken over i’en på håndtverket er hvordan DOLK vandaliserer verket ved å lage en relativt brutal ripe midt over overflaten med bruk av… en nøkkel. Forbered deg til å etterlate deg alt du forestilte deg om DOLK’s ferskeste utstilling ved dørstokken.

Jeg er både sjokkert og forvirret, helt til jeg merker meg at dette kan være nøyaktig det DOLK ønsker fra meg som publikum. Med ingen enkle referanser til populærkulturen eller politikk, og heller ikke gjort i et mer prisvennlige format som passer perfekt ved siden av Tv’en. I stedet er verkene store, mer posh og selvtilstrekkelige.
De krever oppmerksomheten din på en helt annen måte enn hans tidligere verk. De krever også en del refleksjon og ettertanke av publikum, noe som kan være en utfordring. Kanskje kan man si at utstillingen fremstår som en omfavnelse av det abstrakte kunstuttrykket; et uttrykk som er forbundet med en kunstelite og dem som har mer kunnskap om kunst og kultur. På den andre siden, så fremstår utstillingen også som et forsøk på å skape en symbiose mellom det abstrakte og estetisk vandalisme, snarere enn å heller gi sin tidligere hjemmebane opp fullstendig. Utstillingen er derfor enkel, men samtidig svært kompleks, med blandede mottagelser.

Hvordan ekte vandalisme ser ut

Utstillingen inneholder også referanser til kjøretøy – noe av det mest kostbare et gjennomsnittlig menneske eier i løpet av livet – med bruk av aluminium og lakk. Ved å deretter lage en nøkkelripe tvers over overflaten, så ser det ut til at DOLK ønsker å minne oss publikum på hvordan ekte hærværk ser ut. Slik fungerer kanskje utstillingen som en direkte kommentar til hvordan den tidligere forhate stensilkunsten ikke lengre er noe sjokkerende, noe verken politiet, den vanlig mann eller kvinne i gaten, og heller ikke huseier blir opprørt over. Tvert i mot. I stedet er stensilkunsten nå blitt mer ønsket enn straffet. Noen gatekunstnere blir til og med betalt for å spraye. Med andre ord, det er ikke tøft nok lengre, noe som gjør at en kan lure på hvorvidt DOLK ønsker å lære både meg og hans tilhengere en lekse eller to.
En annen sak som er interessant å peke på, er spørsmålet om hvor lett det kunne ha vært å lage den ripen. Jeg mener, hele planleggingen av prosessen, å få verkene gjennomført og hengt opp på veggen, for deretter bare ha èn mulighet til å vandalisere. Til å få det riktig. Jeg snakket med Gard Eiklid, administrerende direktør i Rod Bianco Gallery i Oslo, om fremgangsmåten da han var tilstede ved selve støntet:

«Jeg var ganske nervøs på hans vegne da vi hadde satt på plass den store kuben og han ba meg hente nøklene mine. Det er enormt mye tid og ressurser som bygger opp til det ene øyeblikket der nøkkelen treffer overflaten.» – Gard Eiklid

Verkene er i tillegg håndlaget av profesjonelle bilmekanikere, så ingenting er masseprodusert, noe som gjør dem kanskje til og med enda mer lukrativ enn et kjøretøy. Men ja, alt for å bli vandalisert i løpet av to sekunder under DOLK sin hånd. Dette skaper en rå og maskulin vibe til det hele, samtidig som det er en sensitivitet i hvor skjørt det er og lett ødelagt det kan bli. Det i grunn være ganske intenst å tenke over. Det følsome aspektet kommer også frem i hvordan denne sorte flaten med en perfekt behandlet lakk gjenspeiler verden, galleriet, og meg selv som står her. Slik har verkene også en slags meditativ og beroligende effekt. Det helt til jeg blir minnet på ripen, og jeg plutselig må tilbake til virkeligheten med alle dens ufullkommenheter. Fordi ingen liker en ripe i en skinnende og blank overflaten, uansett hva slags overflate det er.

Med utstillingen bekrefter DOLK det jeg lenge har tenkt – om hvordan gatekunst kan, og bør, utvikle seg videre og endres som en kunstretning. At det ikke trenger kun å være graffiti og stensil, spray og trykk. Som et resultat av denne endringen beveger også DOLK seg vekk fra det de fleste forbinder han med – kjøpervennlige trykk. Dette er verk som ikke er laget for å kopieres. Det kommer ikke en opptrykket billig versjon senere, og de blir ikke tilgjengelig for alle (med mindre nasjonalmuseet kjøper noen om 20-50 år), men er heller ment som selvstendige verk med kun ett eksemplar av hver. Dette bidrar også til at utstillingen fremstår som et markant frieri til høykunsten og det abstrakte. Slik stenges kanskje noen dører, hvor verkene utstilt denne gangen skiller seg fra hans tidligere prosedyre med å trykke verkene opp i etterkant. På den andre siden, så har kanskje trykkene heller ikke noe å gjøre med Rip On / Rip Off. Men fra mitt perspektiv som kunsthistoriker, så er det vanskelig å se fullstendig bort fra hvordan han håndterer å ha en solid fot i begge ytterkantene av samtidens kunstmiljø.

Kanskje til og med ett av verken utstilt her i kveld fungerer som en hyllest til hvor han startet – med stensil og sprayboks – hvor han ikke har laget en ripe, men heller skjært ut et hull i flaten for deretter å spraye inni. Som en stensil, og kanskje som en siste hilsen? Det vil tiden vise. Uansett, så ønsker jeg gatekunst og dens fremtidige utvikling alt det beste. Med god støtte vil den være selvsikker, og med god tro vil den kontinuerlig forandre seg.

*Rip On er den første ut av to utstillinger som DOLK holder denne sommeren. Neste del Rip Off kommer 18.juni. Rip On er en del av Festspillene 2016 i Bergen, Norge.

Silje Sigurdsen er utdannet kunsthistoriker og var skribent for Kunstveggen.no i perioden 2015-2016.