“Dots Obsession” (2015) Tilhører kunstnerens private samling.
Yayoi Kusama In Infinity
Utstillingsåpning hos Henie Onstad Kunstsenter 19.02.2016
Denne teksten ble skrevet i anledning Yayoi Kusamas retrospektive utstilling på Louisiana Museum of Modern Art, København. Dette var den første retrospektive utstillingen hennes i Skandinavia, og første stopp i en Skandinavisk turne.
I tillegg til Henie Onstad Kunstsenter, Oslo, omfatter turneen også Moderna Museet/ArkDes i Stockholm, hvor den blir avsluttet på Helsinki Kunstmuseum. Utstillingen hos Louisiana Museum of Modern Art var støttet av C.L Davids Fond & Samling. Turneen er støttet av Japan Foundation.
Malerier i store format, tegninger, møbler, videokunst, tekstildesign, installasjoner, skulpturer, litteratur og performance – omfanget og intensiteten av Kusamas kunstproduksjon er mildt sagt overveldende. Gjennom et rikt spekter av ulike tema og rom presenterer Louisiana Kusamas utvikling som kunstner, fra å være i en alder av seksten år til i dag, hvor hun er i midten av 80-årene. Dette er en kunstner som er dedikert til ikke bare kunst, men også til et spesifikt uttrykk: prikker, små og store – det synes ikke til å ha en slutt på det, så sørg for at du har et stabilt blodsukkernivå og er uthvilt før du begir deg ut på Kusama retrospektive utstilling. Denne utstillingen er interessant for flere årsaker: Kusamas bakgrunn, hennes liv og karriere i New York i løpet av 50- og 60-tallet, og sist men ikke minst, mangfoldet av kunstneriske medier som brukes i hennes rike kunstproduksjon. Med først, hvem er Yayoi Kusama?
Yayoi Kusama som ung jente (Japan, ca 1940)
Født i 1929 Japan, i den lille provinsbyen Matsumoto ca 200 km vest for Tokyo, her vokste Kusama opp i en konservativ familie. I 1945, i en alder av seksten år, begynner Kusama å tegne og male. noe som leder til hennes første utstilling. Til tross for hennes foreldres motstand fortsetter hun å tegne og male, hvor hun etterhvert eksperimenterer med ulike teknikker og materialer. I denne perioden er hun spesielt opptatt av den tradisjonelle japanske stilen nihonga, en stil basert på tradisjoner over tusen år gamle, og som skiller seg ut fra vestlige kunstverk.
Som mange andre kunstnere opp gjennom den moderne kunsthistorien, så hadde Kusama et ønske om å dra til Paris. Men selv om hun i 1953 kom inn på Académie de la Grande Chaumiere, avslo hun tilbudet da hun fikk sjansen til å holde en separatutstilling i Tokyo. Etter å ha arbeidet og utstilt i Japan de neste tre årene satte hun fyr på de fleste av hennes tidlige verker, som en forberedelse på å forlate Japan for USA. Det er fra nå av at hun raskt utvikler seg til det ikonet vi kjenner til og ser i dag. Kusama bor i dag i Tokyo på en mental institusjon, hvor hun produserer og arbeider kontinuerlig med hennes aktuelle serie “My Eternal Soul” (2009 -).
“My Eternal Soul” (2009-).
Polkadotter og livet
Louisiana er omgjort til et annet univers, men det er fortsatt et univers som ligner på det vi kjenner til. Solen som en prikk, omringet av planeter som ser ut som prikker, kombinert med ulike formasjoner og farger. Kusamas produksjon uttrykker en menneskelig kompleksitet og eksistens, hvor hennes fasenasjon for prikker gjør våre kropper, klær, møbler, vegger og håndvesker til bærere av prikker. Alt med mål om å drukne våre identiteter og egoer. Jeg bruker ordet drukne, fordi i slutten av gjennomgangen av utstillingen, på vei mot utgangen, føles det som å få hodet over vannoverflaten. Hva var det jeg nettopp var vitne til?
Jeg trekker pusten dypt inn og ‘hopper’ rett tilbake i utstillingen, hvor jeg nå forsøker å finne et potensielt politisk budskap; Noe politisk bortsett fra det åpenbare: hennes engasjement for å bli kunstner til tross for foreldrenes motstand, som en ung jente i det 20. århundre Japan, og med en drøm om å dra til New York alene. Det er akkurat det som er fascinerende med Kusamas karriere og kunstproduksjon – et ikke-politiske prikkete universet i et ellers rimelig ladet politisk landskap: Den feministiske bevegelsen, den kalde krigen, i tillegg til avant-garden sitt opprør mot den etablerte og akademiske kunsthistorien.
Hennes fasenasjon og bruk av prikker manifesterte seg med serien “Infinity Nets” (ca. 1960). På avstand kan det se ut som lite annet enn et grålig hvitt lerret, men hvis du går litt nærmere, så åpner maleriet og overflaten seg og drar din oppmerksomhet inn. Dets omfang og intensitet avslører Kusamas nevrotiske tendenser, samtidig som det gir en meditativ stemning. Lerretet og prikkene vokser på deg, de vokser ut av utstillingsrommet, inn i min bevissthet og på vei mot det uendelige: “Mine nett vokser utover meg selv og utover lerretet jeg dekker med dem. De begynte å dekke veggene, taket, og til slutt hele universet.” [1]
Yayoi Kusama poserer med serien ”Infinity Nets”, produsert like etter hennes migrasjon til New York på 50-tallet.
Speil, speil på veggen der
Verkene som består hovedsakelig av speil ser ut til å trekke mest publikum og oppmerksomhet. Ett av dem er Infinity Mirror Room (1965), en installasjon som består av et lite, men fullstendig speilet rom. Vi blir ledet inn som en gruppe på fem om gangen av en museumsvakt. Hun lukker døren bak oss. Inne i rommet er det hundrevis av utstoppede tekstiler med hvite og røde prikker spredd omkring. Først forholder vi oss helt stum til installasjonen, men det går ikke langt tid før en i gruppen begynner å fnise. En annen tar opp et kamera fra jakkelommen. De andre følger etter og et selfie-maraton er i gang. Men mens de tar selfies sammen, smilende, som de nettopp har tredd inn i et slags tullete univers, står jeg igjen med en følelse av ubehag. Først og fremst fordi jeg ikke setter spesielt pris på å være i fremmeds selfies. For det andre, så tenker jeg at de går glipp av en veldig spesiell opplevelse.
Jeg forholder meg fortsatt stum. For meg er plutselige ikke livet så gøy, hvor jeg begynner å kjenne på flere dype følelser som dette surrealistiske multi-dimensjonale rommet fyller meg med: følelsen av å være maktesløs, av å være ingen steder og overalt på en og samme tid, og av å være i stand til å se meg selv i mangfoldige vinkler. Her beveger tiden seg sakte samtidig som den beveger seg hurtig, hvor tiden omgir oss med en endeløs repetisjon av seg selv. Av oss selv. Flere selfies blir tatt mens jeg blir dradd inn i en uendelighet av Kusamas speilede rom.
“Infinity Mirror Room – Phalli’s Field (Floor Show)” (1965)
“Mirror Room (Pumpkin)” (1991)
Silje Sigurdsen er utdannet kunsthistoriker og var skribent for Kunstveggen.no i perioden 2015-2016.
[1] Sitat og biografi fra Kusamas retrospektive utstilling hos Louisiana Museum of Modern Art. Foto fra utstillingen tilhører Louisiana Museum of Modern Art. Sigurdsen har fått tillatelse til å bruke disse i teksten.
