Vinner av Studentersamfunnet og Kulturkomiteen sin interne selfie-konkurranse – Selvis Vår 2016 – Lovise Aspunvik “Jeg kommer alltid ut av dusjen som Vermeers pike med perleøredobb” (2016). Portrett malt av Johannes Vermeer ca 1665.
I januar arrangerte PHONOFESTIVALEN i samarbeid med gratismagasinet STOFF en debatt hvor det ble sett nærmere på selvets visuelle representasjon og dets historie. Sammen med møteleder og ansvarlig redaktør i STOFF, Anna Eitrem, fant vi Ola Olsen Lysgaard (student ved KHiB og illustratør), Jill Walker (professor i digital kultur) og Helge Holgersen (psykolog) i panelet.
Hva er en selfie? I følge Oxford Dictionary er en selfie ”et bilde man har tatt av seg selv, typisk tatt med en smarttelefon eller et webkamera, og delt via sosiale medier.”[1] Dette er et tema som interesserer mange. Temaet griper inn i vår tid, våre liv og vårt personlige forhold til oss selv. Hvordan står egentlig dagens visuelle representasjon gjennom selfies i kontrast til det klassiske selvportrettet?
#Selifes = Noe av det beste som har skjedd oss?
Overraskende nok får selfien mye støtte blant paneldeltagerne. Mye positivt ble trukket fram, som for eksempel selfiens betydning for selvransakelse, dens evne til å kommunisere med andre og dens evne til å gi utløp for kreativitet. Ikke minst får selfien ros for å demokratisere prosessen av å representere oss selv. Hvor man for 500 år siden måtte være en del av et høyere samfunnslag og rik nok til å ansette en maler for å få sitt liv og sin identitet bekreftet, er denne bekreftelsen nå bare et klikk eller to unna. Videre følger spørsmålet om vi er mer narsissistiske enn hva våre forfedre var. Panelet stemmer blankt ’Nei’, vi har visst bare utviklet en bedre og billigere metode til å produsere bilder av oss selv.
Det positive med selfien ser ikke ut til å ha en ende ved seg. Slik KHiB-student Lysgaard ser det, så har ”folk bare lyst til å lage noe pent.”. Psykolog Holgersen stemmer for ”at [selfies] kan brukes terapeutisk, som en kilde til selvinnsikt.”, og sist men ikke minst, forsker Walker kan bekrefte at det er ”selfies som får flest ’Likes’.” #Rosenrødt? I likhet med Eitrem, så er jeg skeptisk til utviklingen:
”Jeg tror teknologien i dag legger til rette for at vi blir mer selvopptatte. Jeg tenker at det er viktig å poengtere at det finnes en verden på utsiden av sosiale medier og bilder av en selv. Selv om vi har mer mulighet til å uttrykke det nå, så er det ikke nødvendigvis bra for alle.” – Anna Eitrem
De tre debattantene derimot konkluderer med at vi må omfavne selfien, og ikke minst bli snillere med hverandres selfier. Vi må ikke være redd for å vise at vi ser hverandre ved hjelp av ’Likes’, og at vi må være mindre kritiske til denne fremvisningen av selvet. Selfien er tross alt et utmerket redskap i prosessen av å finne ut hvem man er, hvem man kanskje har vært eller hvem man ønsker å være.
Å få sin egen eksistens bekreftet har blitt demokratisert, samtidig som det har blitt lettere og billigere. På den andre siden, så leder dette også til en dyrkelse av ’selvet’. Det hele blir en skamløs overflod av selv-representasjon, hvor vi ender opp med leve ’virtuelle liv’; Et liv hvor antall likes, det riktige filteret eller den riktige vinkelen utgjør mer av den du er enn den du faktisk er. Eller enda verre – denne skamløse selv-representasjonen utgjør hovedsakelig hvordan mennesker oppfatter deg som person, uavhengig om de kjenner deg eller om de noensinne har møtt deg. For det er ikke slik at selfien representerer virkeligheten eller den virkelige deg. Mennesker er langt mer komplekse enn hva en selfie klarer å gi uttrykk for.
#Selfies = makt?
I følge Walker så ligger det også mye makt i en selfie. Og det er her det virkelig begynner å bli mørkt. Walker argumenterer for at det finnes en slags disiplinering av unge jenter som tar mye selfies. Du vet, de som får mye oppmerksomhet og ’Likes’: ”Unge jenter skal på mange måter ikke ha makt. De skal ikke bli løftet fram og likt.” – Jill Walker
Ved spørsmål om kravet på oppmerksomhet, mener Holgersen at det finnes en implisitt ide om hvem som skal få lov til å ta skamløst mange selfies. I tillegg bør man visst demonstrere en viss ironisk distanse. Man skal ikke nyte sin egen selv-iscenesettelse. Den skal utelukkende nytes av andre, helst uten at de selv er klar over det. For og ikke snakke om kodene og tegnene som finnes i en selfie. Hva er budskapet? Hva er hot, og hva er not? Det er regler og kriterier som må oppfylles før en selfie er god nok. Eller med andre ord, før du er god nok. Det som skulle være så fritt og åpent for alle, er plutselig blitt et trangt diktatorisk regime. Dermed blir det også i det virtuelle livet lett å se hvem som faller utenfor – dem som ikke helt har skjønt det, de som ikke spiller kortene riktig, men som allikevel streber etter det samme: anerkjennelse. Dette er og forblir forbeholdt dem med ressurser, dem som evner å se skiftene i selfien (samfunnet) og de som er flinkest til å omstille seg deretter.
Mye har forandret seg ved samfunnet siden 1500-tallet, hvor selv-representasjon er nå blitt legitimert og allmenngjort. Men det tydeligste skille mellom dagens- og 1500-tallets representasjon av selvet finner vi i hvordan 1500-tallets ”kjendiser” (de som var ressurssterke og derfor hadde midler til å få et portrett av seg selv malt), deres ressurs bestod av noe mer enn å anvende nakenhet, det rette filteret, å ha de rette klærne eller anvende en kul posering som en vei til makt. I dag kan alle bli kjendiser, så lenge de spiller kortene sine riktig på sosiale medier. Det er dessverre det eneste som skal til. Det hele blir litt billig. Dyrkelsen av ditt ego er nok fremdeles best gjort av andre enn deg selv.
#Selfies = Bærekraftig?
Narsissistiske har mennesker alltid vært, det er det ingen tvil om. Men selfien tar narsissisme til et nytt nivå, hvor vi blir sykelig opphengt i våre virtuelle liv fremfor vårt ‘analoge’. I tillegg oppfordrer selfien til et uutholdelig skjønnhetstyranni og en pervers fascinasjon av ungdommelighet. Med dette sagt, så spår jeg selfiens død innen min levetid. Selfien er ikke bærekraftig. At selfien halter allerede kommer til syne hos flere kunstnere, hvor de anvender et uttrykk som jeg har valgt å kalle for det selvutslettende. Dette fungerer som et motmæl for den skamløse selv-representasjonen, hvor kunstnere nå gir uttrykk for et ønske om å være mer anonym. Dette kommer til syne ved at man enten skjuler ansiktet helt eller delvis, eller at man forsvinner delvis ut av bildets rammer. Det kommer også til syne ved at kunstneren anvender en dårlig kvalitet på bildet, som en bevisst estetisk strategi for å kamuflere eller tilsløre seg selv og sin identitet. En tredje strategi er å manipulere kroppen og ansiktet i så stor grad at det blir ugjenkjennelig, gjerne med elementer av dyr eller objekter. Alt dette bidrar til å skape en mystikk i bildet, med rare former og skikkelser som oppstår i kjølevannet av en pervers fasinasjon av ’selvet’.
Jonathan Ducruix – ”Smokescreen” (2011-2012). Fra serien Metamorphosis.
I etterkant av møtet spurte jeg Eitrem hva hun tenkte om kveldens debatt: ”Det er ganske teit kanskje, men jeg opplever at i mitt miljø er selfien ganske utskjelt. Samtidig så syntes jeg at det var forfriskende å høre noen snakke om selfies som noe positivt. På den andre siden, så tror jeg at den teknologiske utviklingen har fått frem mye jantelov i oss. Poenget til både Jill og Helge om å unne hverandre likes og oppmerksomhet likte jeg også godt. Det er noe jeg hvert fall skal ta til meg selv.”– Anna Eitrem
Silje Sigurdsen er utdannet kunsthistoriker og var skribent for Kunstveggen.no i perioden 2015-2016.
[1] http://www.oxforddictionaries.com/definition/english/selfie
