Sever – “Death of Street Art.” En kiste som blir båret av Twist, Os Gemeos, Shepard Fairey, Banksy, Futura, og Kaws. En uttalelse om dagens kunstmarked og scene.
Gatekunst – en kunstnerisk retning som var hovedsakelig ment til å kritisere det etablerte, og som bare ble utført av de tøffeste av de tøffeste kunstnerne; De som våget å uttrykke seg med bruk av spraybokser og offentlige vegger som deres lerret. Med andre ord, forbeholdt dem som våget å stå utenfor den etablerte kunstscenen, kunstmarkedet og kunstinstitusjonene; De som sprayet og spredde et budskap som regel så sterkt, at de kommersielle kunstmarkedene ikke ønsket å satse på dem. Det ble gjerne ansett som for kritisk og for politisk. Det ville rett og slett ikke selge. Alt dette skulle med tiden forandre seg.
Gatekunst har lenge vært forbudt å realisere fordi det ble sett på som hærverk. På den andre siden, så finnes det land, hvor den samme staten som alltid har forsøkt å kneble gatekunstnerne, nå bruker skattebetalernes penger på å leie inn gatekunstnere for å utsmykke offentlige eiendom. Alt fra rådhus til søppelbiler til sykehus. Det etablerte er blitt gatekunstens arbeidsgiver.
Parallelt med denne utviklingen, har gatekunst også blitt det ultimate symbolet på grådighet innenfor det kommersielle kunstmarkedet, oppmuntret av kapitalismen selv. Og hvordan har det seg at noe som tilhører gatene (derav navnet: gatekunst), med all dets historie og bakgrunn, kan fortsatt gå under navnet gatekunst når det blir solgt i bøtter og spann i kommersielle gallerier?
Her har det også skjedd et skifte, hvor det har gått fra å bli fremstilt som gatekunst, til å bli fremstilt som Stensilkunst – produsert med bruk av sjablonger og spraybokser. Lik den originale retningen, men som med mye annet i disse dager, endt opp med å bli reprodusert, gjenbrukt og kopiert i så stor grad at det ender opp med å bli en smule banalt.
Hva er egentlig problemet? Folk elsker stensilkunst, og det må da de få lov til. Etter å ha snakket med betydelig mange kjøpere av stensilkunst, så slår det meg at de som elsker det, er gjerne de menneskene som ikke er spesielt opptatt av annen kunst eller kunstens historie. Så hvor kommer denne voldsomme interessen fra? Kanskje det er akkurat derfor stensilkunst slår an hos den jevne mann i gaten, fordi den inneholder en tydelighet og enkle budskap. Gjerne med noe som de fleste kan kjenne seg igjen i eller har kjennskap til, og ofte med referanser til populærkulturen. Med andre ord, stensilkunst er lett å forstå. Når det i tillegg blir solgt som trykk, da blir det også billigere å kjøpe, som videre fører til at den jevne mann i gaten kan unne seg litt kunst. Endelig kan kunst bli verdsatt (og kjøpt) av flere. Stensilkunst ender dermed opp med å være noe ’midt-i-mellom’ dem som har kulturell og/eller økonomisk kapital, og de som har absolutt ingenting.
Stensilkunst er, eller fungerer som, vår tids sterkeste kommersielle kunstneriske uttrykk. Men det blir problematisk når de kommersielle kunstgalleriene ikke er kritisk nok til verkene de selger og dets kvalitet. Det viktigste er at det selges, at det gir profitt. Og det skal det gjøre, til enhver pris. Jeg er nok ikke den første som har tenkt denne tanken, og jeg er ikke den første som skriver om gatekunst som problematisk i kommersielle gallerier. Men det er dessverre behov for enda en slik artikkel, fordi det ser ikke ut til å ha en slutt på hvor mye stensilkunst kan gjenta seg selv.
Fremtiden for estetisk vandalisme (kjært barn har mange navn) finnes i et helt annet uttrykk, kanskje til og med i en helt annen form enn det vi har sett til nå. Det blir spennende å følge utviklingen, men når det gjelder gatekunst, i dets opprinnelige form, er vanskelig å si hva som gjenstår. Men jeg er sikker på at innen vi finner det ut, så er vi alle lei av uttrykket. Det syntes å ha nådd en topp, og da er det som regel kun en vei videre – nedover.
R.I.P
Silje Sigurdsen er utdannet kunsthistoriker og var skribent for Kunstveggen.no i perioden 2015-2016.
