Axel Vindenes avbildet i han og broren sitt atelier i Leitet, en gate i Fjellsiden av Bergen.
Han åpner døren til sitt hjem og atelier i Leitet, en gate i Fjellsiden av Bergen. Mannen som møter meg er ung, lys i hud og hår, og virker gøyal og meget omgjengelig. Innbydende og vennlig. Det er lite som er avskrekkende og anstrengende seriøst med denne karen. Hvor jeg sier ”hyggelig å møte deg”, sier han ”Gledens!” – en mann med et enkelt og tydelig språk. Han flyter lett i omgivelsene og han er det jeg liker å kalle for ’et skapende vesen’. Dette er en mann som gjør det han ønsker å gjøre, ved å… vel… bare gjøre det. Han er Axel Vindenes, frontfigur og vokalist i Bergensbandet Kakkmaddafakka.
For tiden er Axel, sammen med broren Pål Vindenes, aktuell med et nytt kunstprosjekt – Bastien Bo. Pål Vindenes var dessverre ikke tilstede under intervjuet, og har derfor ikke selv uttalt seg om prosjektet. Det kan virke som om Axel er en frontfigur for dette prosjektet også, i likhet med hvordan det fungerte for bandet deres. Selv om kunstprosjektet ikke har kommet særlig langt og han holder kortene tett til brystet, uten å ha noen store planer eller mål om å utstille maleriene, så er det uansett interessant. Derfor ønsket jeg å skrive enda en artikkel om musikere og deres forhold til visuell kultur (se intervju av Aurora Aksnes).
Brødrene Vindenes sitt atelier
Bare få det gjort
Vi sitter oss ned i stuen mens hunden, Alfred, løper rundt. Axel spør høflig om han skal skru ned musikken som spiller i bakgrunnen og om jeg vil ha en kopp kaffe. Dannet, oppmerksom og hyggelig. Jeg ber han fortelle om Bastien Bo – et prosjekt som speiler hele livsfilosofien deres om ’å bare gjøre fete ting’: ”Jeg bare elsker å male! Det er fett å ha så mange malerier som jeg har oppe. Jeg skal vise deg etterpå.”
Han forteller videre om et ønske å gjøre noe ’enklere’ enn å lage musikk, samtidig som han understreker at det overhodet ikke er noe lett å male bilder. Jeg forstår hva han mener. Musikk har siden Antikken blitt ansett som noe høyere, noe mer avansert og derfor viktigere enn billedkunsten. Dette fordi musikk oppstår i en selvstendig form fremfor å være en etterligning av en allerede eksisterende form. Poenget hans er vel kanskje at det noen ganger, kan være lettere å sette i gang med et maleri enn hva det er å lage musikk. Han forteller meg at dette er to aktiviteter han kjenner at han kan, når han setter i gang, holde på med lengre enn 40 min, og uten å bli lei. Gjerne i flere timer.
Bastien Bo fungerer som en treenighet, hvor det ideelt skal være ett maleri, ett trykk og en sang, som alle hører sammen. Det kan starte med at de lager et maleri, som igjen har behov for en sang, eller en sang har behov for et maleri. Dette blir i tillegg gjort om til ett trykk. Musikk er veldig viktig for Axel når han maler, og han ønsker å legge vekt på at han først og fremst er musikker. Jeg spør om han kunne tenkt seg å holde en konsert samkjørt med en utstilling: ”Joda, det kunne jeg sikkert. Men.. Dette får bare gå av seg selv, skjønner du? Jeg bryr meg ikke om det blir sett før jeg dør, eller om det blir sett i det hele tatt. Jeg bare syntes det fett og Michelin å få det gjort! Jeg har et ønske om å lage minst like malerier som jeg har laget sanger.”
Han forteller videre at prosjektet har likhetstrekk med Kakkmaddafakka, selv om Bastien Bo er noe helt eget og selvstendig utenfor bandet: ”I Kakkmaddafakka lager vi bare Kakk-musikk, og så har vi klart å overbevise folk om at det er fett. Men først og fremst skaper vi noe som vi digger selv.”
Om kunstprosjektet sitt navn, forklarer Axel det med han og brorens forhistorie som skatere, og hvordan de digget en skater med navnet Bastien Salabanzi: ”Han var helt sykt god, og er forholdsvis god enda, men han begynner å bli litt gammel. Bastien var ikke akkurat vår favoritt-skater… Men vi digget navnet hans! Og Bo er bare et kult navn. Bastien Bo er bare en kul ’ting’ som vi har skapt. En ting eller en fet greie vi kan se tilbake på som noe vi gjorde da vi var forholdsvis ung.”
Det skapende vesen
Etter å ha jobbet med et album (som kommer) i nesten to år, så frister det for Axel å hive seg ut på nye, friske prosjekter; Prosjekter han nødvendigvis ikke har så mye kjennskap til eller forkunnskaper om. Han har verken musikalsk eller kunstnerisk høyere utdannelse, men opererer på egenhånd eller i form av en kollektiv dannelsesreise sammen med bandet eller broren sin. Axel er selvlært, dyktig, og ambisiøs. Det burde, i mine øyne, være godt nok til å gi han en sjanse. Jeg kjenner jeg begynner å gleder meg til å se samlingen av malerier, som han har jobbet med siden han fikk et malersett i gave julen 2013.
I utforskningen av sitt maleriske talent, har Axel klart å få med seg ingen større enn selveste Arvid Jarle Pettersen (kunstner og tidligere rektor ved KHiO) som sin mester, mentor og inspirasjon: ”Hvis jeg skulle hatt en utstilling, ville jeg tatt med alle bildene til han først. Jeg sender det ut til flere også. Jeg syntes det er interessant å høre hva folk jeg ser opp til, hva de syntes er fett eller bra, fordi noen ganger kan man kanskje lure seg selv. Noen ganger kan det være at du syntes noe er bra, bare fordi du har sett på det lenge nok. Kunst krever at en jobber seg inn i det, og det får jeg gjort når jeg laget det selv, men derfor er det også vanskelig å bruke ord som ’bra’ eller ’dårlig’ om kunsten.”
Brødrene Vindenes sitt atelier
Intervjuet blir tatt med videre til hans atelier i andre etasje, hvor jeg møtes av en dunst av malingslukt. Sterk. Kanskje han malte like før jeg kom? Han er interessert i å produsere mye bilder, og han er tydelig på at det er kun slik en blir god. På denne måten utfordrer han det etablerte, det skolastiske og institusjonelle ved kunstmiljøet i Norge. Jeg skulle helst sett at flere var lik Axel. Når han skal utforske det å lage sirkler, da kjøper han seg like gjerne en passer og setter i gang. Det er ikke noe mer avansert enn det. Det er hva det er.
For han er livet en dannelsesreise, hvor han anser hva som er naturtro i kunsten som noe unaturlig. Samtidig så innrømmer han at han ikke skjønner seg så mye på den moderne kunsten som tar form i vår samtid. Det kommer av at han, som tidligere nevnt, ikke har noe særlig med kjennskap til eller forkunnskap om kunst. Dette ser han derimot ikke på som noe negativt, hvor han sammenligner det med musikere og hvordan deres første album gjerne er det beste: ”Jeg er veldig velsignet med å ikke ’vite’. Jeg er ofte misunnelig på musikere som bare gjør sin ting, lager sitt eget uttrykk, hvor han eller hun ikke er inni meta-gamet. Samme tror jeg gjelder for malere. Jeg tror at jo mindre jeg kan, jo bedre blir det for kunsten. […] Jeg går jo ikke på kunstutstillinger! Jeg blir ikke invitert, så jeg aner ikke hva som skjer.”
Brødrene Vindenes sitt atelier
Han fremstår som uanstrengt, noe som kan forbindes med useriøs, men det er han overhodet ikke. Han er seriøs i flere ting: Å nyte livet. Å prøve. Å feile. Å tilegne seg gode råd. Å utforske og teste grenser. Å se på det meste som noe gjennomførbart. Og sist men ikke minst, i å utfordre seg selv og normene rundt seg. Selv anser han seg selv ikke god nok til å pushe kunsten riktig enda, men ønsker å produsere så mange verk som må til for å bli god nok. Dette er en kar som bare er kul. Som bare er fet. Og hvis jeg tar av meg mine akademiske briller som kommende Kunsthistoriker, så er det ikke vanskelig å si det samme om kunsten hans. Det blir spennende å se hvordan dette utvikler seg videre. Jeg vil avslutte artikkelen med å ønske Axel og Pål Vindenes lykke til videre med kunstprosjektet deres, hvor jeg unner dem all den gleden som følger med.
Silje Sigurdsen er utdannet kunsthistoriker og var skribent for Kunstveggen.no i perioden 2015-2016.
